Må jeg bli voksen?

Noen ganger reflekterer jeg over kravene som stilles til oss. Kvalifiserer det til voksen å kose seg på elva en hel onsdag sammen med en gjeng 19 åringer? Å duve nedover Begna i en kajakk er vel ingen ordentlig jobb? Det produseres jo knapt noe. Noen smil. Og mestring da. For den som bryr seg om slikt.

Da jeg var enda yngre enn jeg er nå, fikk min mor 30.000 av min bestefar. Det skulle utgjøre 10.000 på utdanningsløpet til oss tre barnebarna. Noen år senere hadde eldre kamerater med førerkort lurt meg med ut på en slik tur alle mødre frykter. Eldre venner er skummelt slik. 10.000 kroner forsvant den kvelden. Jeg ringte mamma fra en kajakkbutikk i Oslo. Hvordan jeg argumenterte husker jeg ikke, men det endte med at jeg fikk bruke pengene fra bestefar til kajakkutstyr. Utdanning lissom. Enten var min mor for ettergivende, eller så var det et innslag av klarsynthet.

Deler av Begna er så enkel at tankene kan spinne rundt i alle retninger. I dag tenkte jeg at jeg er privilegert. Det tenker jeg nesten alle dagene jeg tjener pengene mine i elva.

Kanskje vanker det flere voksenpoeng om jeg begynner å formulere meg mer voksent. Nå sier jeg jo bare at jeg skal på elva. Så drar jeg på elva. Med kunder. Kanskje jeg skal begynne å titulere meg som raftingbetjentkonsulent med opplæringsansvar og fortelle omverden at jeg skal på jobb? Eller raftingguide med adjunkt i bunn. Kanskje dumt å trekke inn raftingguide og bunn i samme tittel? Kaptein på båt høres også voksent ut.

Voksen eller ei. Jeg er fornøyd så lenge kundene føler seg trygge når de er med meg på elva. Så håper jeg arbeidslivet mitt i større grad består av lek neste år.