Publisert 13/03 2020, 19:21
Jeg er ingen lege. Tenker frisk luft, nok væske og nok hvile hjelper mot det meste. Paracet og Ibux er omtrent likestilt med tyggegummi i hjernen min. Riktignok med forskjellige virkeområder. Byr noen meg på tyggegummi takker jeg nesten alltid ja. Det er jo bare en fin måte å si fra om dårlig ånde. Har vel så å si aldri kjøpt tyggegummi selv da det ikke er min greie, men har jo ingen behov for å forpeste venner og kolleger så jeg tar imot. Byr noen på Paracet, så skjønner jeg at hodet mitt er i ferd med å ødelegge arbeidsmiljøet. Da er Paracet det beste alternativet.
Finner kroppen på krumspring som trenger annet enn væske, ro eller friskluft sender jeg kroppen til helsepersonell. Vanligvis blir jeg med. Er skeptisk til å la kroppen styre for mye på egenhånd. Selvdiagnostisering ut over kjente plager med kjente behandlinger prøver jeg også å avstå fra. Vi har jo mennesker som liker å studere kropper. Merket nettopp at forrige setning slett ikke ekskluderte inkompetanse. Egentlig skulle jeg skrive helsepersonell. Andre som liker å studere kroppen min er jeg mer skeptisk til uten at jeg skal stille diagnose på dem. Vi har tross alt kvalifisert helsepersonell til slikt.
I august bestemte kroppen min seg for å halte. Helt plutselig. Mens jeg ruslet over en plen. Den fortsatte å halte. En dag haltet jeg forbi en kjenning som er fysioterapeut. Han sa meniskskade og anbefalte legebesøk. Jeg haltet til legen en tur. Var egentlig i ganske godt humør. Skal jeg først trene menisk så har jeg god tid på vinteren. Sjelden en skade kommer beleilig, så beleilig er kanskje litt feil uttrykk, men tidspunktet kunne absolutt vært verre.
Legen tenkte også menisk. Han sendte meg på prioritert time med MR. Seks uker senere haltet jeg til MR. Husk det mine skigardskunder at 6 uker er fortsatt innenfor prioritert. Resultatet fra MR kom på en sms til meg: /U%FGR¤#GR=JKØ#. Tviler på at de vil operere dette. Ønsker du å vite mer så bestill time hos fastlegen. Må ærlig innrømme at /U%FGR¤#GR=JKØ# er utenfor fagfeltet skigardsmontering eller juvvandring, så time ble bestilt. Fastlegen oversatte. Skade på menisk. Mulig tidligere operasjon eller ringvirkning av en slik. Bittelitt væskedannelse. Etter litt utspørring av legen skjønte jeg at trening var løsningen. Etter ytterligere utspørringer fikk jeg vite at reseptordningen var borte. Noen spørsmål senere visste jeg at jeg var helt overlatt til meg selv i arbeidet med å finne en ekspert på trening av kne. Jeg er glad jeg spurte såpass mye. For legen er det nok en selvfølge at ordningen med resepter på trening har opphørt, men jeg er ingen lege.
Det ble ingen fart på treningen før jeg skjønte at kommune og fylkesgrenser også hadde opphørt i fysioterapiverdene. Når jeg kom i gang med å trene ble trening etter hvert en del av hverdagen. Om dørstokkmila skal brukes i noen sammenheng, så er trening den beste. Tvinges kroppen til å trene 8-10 ganger så begynner den å gå på trening av seg selv. Jeg valgte å trene klokken 8.00 om morgenene. Da var kroppen uansett for sløv til å protestere.
Øvelsene var valgt for å styrke menisken. Midt i en treningsøkt låste kneet seg. Det hovnet raskt opp. Smertene kjentes ut som de jeg tidligere har opplevd rundt muskelfester. Musklene mine er ikke så store, men de fester mye. Fysioterapeuten klødde seg i hodet, for smertene passet ikke med /U%FGR¤#GR=JKØ#. Jeg ønsket meg til naprapaten min som er knallgod på akuttbehandling av muskelfester. Fysioterapeuten drømte om diagnostiserende ultralyd. I skigardsverden handler ultralyd om graviditet. Etter en lengre forklaring skjønte jeg at det var langt flere bruksområder.
To telefoner og tre dager senere var naprapatbehandling og diagnostiserende ultralyd gjennomført. Det kostet med 1400 kroner. I bytte hadde jeg fått diagnosen leddbåndsskade og løs bit av menisken. Nå skal jeg gå med skinne i tre måneder og gjennomføre øvelser som er bra for menisken uten å belaste det ødelagte leddbåndet. I starten av skigardssesongen. Akkurat det jeg ville unngå ved å oppsøke legen i august. Skaden hadde vært den samme, men behandlingstiden hadde vært redusert med 5 måneder om legen hadde sendt meg rett på diagnostiserende ultralyd. Hadde jeg visst om muligheten hadde jeg selvfølgelig gått dit selv i oktober, men jeg er ingen ekspert på helsetilbud.
Uten å være ekspert på helse er det åpenbart for meg at diagnostiserende ultralyd har en fordel fremfor MR i mange tilfeller. Bildene viser hva som skjer når kneet beveges. MR har den fordelen at den ser gjennom bein, men da må leddene låses av.
Jeg tror legen min gjorde sitt beste innenfor rammeverket han har. Vi har jo også alle falt i denne fella at vi lager en hypotese, altså skadet menisk, og slår oss til ro med undersøkelser som bekrefter hypotesen. Opplevelsen med kneet har likevel lært meg å ikke stole på fagfolk. Ryktene sier at diagnostiserende ultralyd ligger utenfor for det helsenorge vil støtte fullt ut opp om. Grunnene er økonomiske og politiske. Det går på hvem som skal ha rettighetene i helsenorge og følgelig overføringene. Naprapatene holdes utenfor av samme grunn.
Hvor lenge jeg er sykmeldt spiller mindre rolle. Sykepengene går av et annet budsjett. At aktivitetsdelen av firmaet mitt kanskje går nedenom og hjem på grunn av disse 5 månedene med mangelfull diagnose er uvesentlig. Det er ett tredje budsjett.
Jeg skjønner hvor politikerforakten og gretne gamle gubber kommer fra. De kommer fra et annet budsjett.