I en periode nå har jeg forsøkt å bruke helsevesenet til å finne ut hvorfor jeg er slapp og initiativløs. Først og fremst lurer jeg på om det er fysisk eller psykisk. Tror helst det er psykisk, men longcovid, bivirkningen av covidvaksinen, flåttbit, vitaminmangel, allergier og langt verre tilstander har samme virkning. Greit å eliminere dem.
På den psykiske delen er mye knyttet til at ingenting virker. Og at folket sverger til mer av det som ikke virker som medisin. Selv når forskning gir oss svarene, eller i det minste nye teorier å teste ut.
Du er så sterk har jeg alltid hørt. Og det er jeg kanskje. Har aldri tenkt på det slik, men «skulle det dukke det opp flere lik så bare ring». Jeg har taklet det meste av slikt som har kommet min vei. Du har så mange venner, har jeg alltid hørt. Om venner defineres av mennesker som blir med når jeg finner på noe, så stemmer nok det. En Sør-Aurdøl gikk til og med så langt å kalle meg 90-tallets ungdomsklubb. Kjedet gjengen seg ringte de meg og spurte hva som skjedde, også skjedde det noe. Jeg tenkte ikke over det den gangen, men jeg kjedet meg aldri. Og det var kanskje min egen ære.
Kanskje består min såkalte styrke i manglende frykt for å ta ansvar? Sliter en elev i min klasse, så er det jeg som må få den opp og frem. Har ingen tro på å dytte eleven ut og vekk (eller inn i en labyrint av hjelpere, som det også kan kalles). Kommer jeg til en bilulykke må jeg hjelpe med den kunnskapen og de hjelpemidlene jeg har. (Til folk med bedre kunnskap og eller bedre hjelpemidler overtar). Vanskeligere er det ikke. Kjeder jeg meg er det bare å kontakte enda kjedeligere mennesker for å finne på noe. Mengden terreng, lokaler og utstyr som er tilgjengelig er enormt stort. For den som tør å ta ansvar.
Men nå sliter jeg. Møtet med helsevesenet og støtteapparatet rundt skremmer meg. Er jeg sterk nok til å få hjelp der? Tviler. Tror det er best å gi opp før jeg blir skikkelig syk.
Har heldigvis kommet forbi fasen der fysisk trening medførte dager med utmattelse, så da kan jeg starte selvmedisinering på den måten.
Allergier jeg økt mistanke til, siden kroppen responderte mye bedre i Thailand enn her. Og kostholdet var veldig forskjellig. Nå er det jo en faktor at alle jeg kjenner i Norge har jo forsøkt å påføre meg Norovirus etter jeg kom hjem, så får vente litt med å konkludere rundt allergiteorien. Et problem med slik selvtesting er jo å gjøre få endringer om gangen og la dem virke lenge nok, så forbedringer kan knyttes til enkeltting.
På jobbfronten har jeg søkt arbeid som inkluderer kollegaer. Kollegaer tror jeg er bra for meg. Likevel skal jeg ikke søke etter nye ansatte til bedriften min. Det var i gamledager ansatte var til for å øke produktivitet. Dagens næringsliv arver jo bare tilretteleggingene vi har startet med i skolen, og jeg er ikke arbeidsgiver for å orientere meg i diverse tilretteleggingstilbud som finnes. Da kunne jeg jo bare fortsatt som ansvarsfraskrivende lærer. Blir bra å få kollegaer, så får jeg heller kutte ut tanken på å være til nytte og heller bare flyte med samfunnet vi har ordnet oss. Og dytte de med problemer til nestemann. Så får tiden vise om jeg greier den personlighetsforandringen.
Jeg tror hovedutfordringen min er av psykisk art. Kombinasjonen isolasjon, frozen shoulder og enorme mengder arbeid til lavere inntekt og flere misfornøyde kunder i takt med økningen i antall ansatte kan knekke den sterkeste. Har jeg hørt. Og da møte et helsevesen som krangler med seg selv og sender meg rundt, på en måte selv Post Nord ville misunne, er nedbrytende. Tror ikke jeg har psyke til det. Jeg har tid til å stå i helsekø. Men det er jo større sjans for å vinne i lotto enn å plasseres i rett helsekø. Er løsningen på helseproblemene den samme som skoleproblemene? Kutte drastisk ned på antall tilbud og be dem som jobber der fikse det som møter dem etter beste evne? Er jo et tankekors at mange oppsøker prostituerte bare for å snakke. Aner ikke hva ventetiden er der, men byråkratiet er neppe stort.